NYHETER
|
BAKGRUNN FOR HIV MANIFEST GRUPPEN
HIV MANIFEST GRUPPEN ble etablert for to år siden, av to nordmenn med denne diagnosen, som lenge hadde diskutert de mange temaene de mente det burde gjøres noe med. De bestemte seg for å handle. Etter kort tid knyttet de andre til seg i arbeidet.
Første fokus-sak ble § 155, en paragraf som i praksis kriminaliserer hiv-positive i Norge, noe som igjen bidrar til å opprettholde, og styrker det seige stigmaet, som rammer dem som får denne medisinske disgnosen.
I tillegg skader denne type lovgivning Norges rennome som humanitær stormakt og lederrnasjon, og vi blir kritisert av tunge internasjonale aktører som FNs UNAIDS og høyesterettsdommer og aktivist Edwin Cameron.
HIV MANIFEST Gruppen trykket opp manifestet i 500 nummererte eksemplarer, og sendte det ut til alle Stortingsrepresentanter, departementer, utvalgte media, helsevesenet og relevante privatpersoner.
Manifestet fikk raskt mye støtte, både globalt og nasjonalt, av tunge og viktige aktører.
Etterhvert kom også viktige bidrag i debatten fra helsepersoner, som professor Stig Frølands strålende og skarpe kronikker, og både Infeksjonsmedisinsk Forening og Kirkerådet sendte brev til Justiskomiteen der de anmoder politikerne om å fjerne loven som kriminaliserer hiv-positive.
HIV MANIFEST Gruppen har i lengre tid pleiet kontakt med en ev verdens ledende Hiv-aktivister, den Sør-Afrikanske høyesterettsdommeren Edwin Cameron. I våres, og like før Stortingets behandling av regjeringens forslag til revidert Straffelov, inklusive § 155, produserte gruppen en informasjonspakke til Edwin Cameron om forholdene i Norge, og han skrev deretter en helsides kronikk, om hvorfor Norges praksis her er klanderverdig, og bør endres. Kronikkens tittel ble "Norges eksport av Stigma". (Se media-siden.) Via via fikk gruppen høre at kronikken traff dem den skulle.
Det ser ut til at vårt (og enkelte andres) arbeid har båret frukter. I juni i år, ble regjeringens forslag til revidering av § 155 vedtatt i Stortinget. En revidering som senere har blitt kritisert av mange. Professor Stig Frøland, Norges nestor innen hiv, kalte revideringen en "kosmetisk" endring, som fortsatt diskriminerer hiv-positive. Samtidig med revideringen ble det kjent at et flertall i Stortinget gikk sammen om et vedtak, der den vedtatte revideringen skal revurderes etter at UNAIDS har foretatt en ny og global vurdering av kriminalisering som virkemiddel i kampen mot hiv. Norge har nå tilbudt UNAIDS å finansiere evalueringen. Så har da også Erik Solheim kritisert kriminalisering av hiv - i utlandet.
Medlemmer i gruppen har også vært aktive i media, og både blitt intervjuet av flere viktige aviser og publikasjoner, og produsert informasjon til media.
HIV MANIFEST Gruppen fortsetter sitt arbeid, og neste fokusområde er å gå til roten av all problematikk ved denne vår tids mest stigmatiserte diagnose: stigmaet.
Vi vil fortsette vårt arbeid, inntil den dagen kommer da hiv sees på som en medisinsk diagnose, og hiv positive kan leve med sin diagnose uten den tøffe sosiale tilleggsbelastningen mange lever med i dag.
Hilsen oss i HIV MANFEST Gruppen
INFORMASJON OM HIV MANIFESTET
§ 155
Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse. Medvirkning straffes på samme måte. Er fornærmede den skyldiges nærmeste, finner offentlig påtale bare sted etter fornærmedes begjæring med mindre allmenne hensyn krever det.
MANIFEST-TEKST
I 2003 fikk den sovende paragrafen en innskjerpelse, og har siden blitt benyttet i saker som gjelder Hiv.
Den er derfor blitt kjent som «hiv-paragrafen».
Det er ingen dokumentasjon på at paragraf 155 virker allmenn- eller individualpreventivt. Tvert imot har den en rekke skadelige konsekvenser.
Den er en sovepute for hiv-negative, en psykososial byrde for hiv-positive, og en bremsekloss for viktige helsepolitiske tiltak som kan forebygge hiv.
Samfunnet må innse at kriminalisering er feil strategi i kampen mot Hiv.
Vi ønsker videre å respektere, og støtter, FNs organ for kampen mot hiv, UNAIDS, som sterkt fraråder stater mot å kriminalisere mennesker med Hiv ut fra fundamentale menneskerettighetsprinsipper.
Vi oppfordrer med dette norske myndigheter til å leve opp til sine humanitære og etiske forpliktelser, og fjerne § 155. Snarest.
November 2008
Alle organisasjoner, grupper og personer som står som avsendere til dette manifestet ønsker å få fjernet Den Norske Straffelovens § 155. Denne paragrafen ble vedtatt i 1902 for å beskytte samfunnet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer.
SE "STØTTESPILLERE" I MENYLINJEN FOR Å SE SIGNATURER OG STØTTE.
BAKGRUNN FOR MANIFESTET
Revidering av Straffelovens del II
Snart skal Den Norske Justiskomiteen revidere Straffelovens del II, og § 155,
den såkalte «Hiv-paragrafen». I denne anledning har flere organisasjoner, grupperinger, og personer som er motstander av § 155, kommet sammen for å signere dette manifestet. Vi mener erfaringene fra de siste årene har bevist at kriminalisering som virkemiddel for å bekjempe hiv er feil. Her redegjør vi for vårt ståsted, og forklarer hvorfor § 155 virker mot sin hensikt.
Gjennomføring
Beslutningstagere på nasjonalt og internasjonalt plan blir med dette innstendig oppfordret til å støtte de prinsipper som er nedfelt i dette manifest.
Endelige mål.
At norske myndigheter fjerner § 155. Således vil Norge levere på det etiske plan, nasjonalt og internasjonalt, og ikke måtte være bekjent av en lovgivning FN anser som sterkt skadelig.
Forbrytelse og Straff
Loven er et verktøy for å opprettholde orden og rettferdighet i et sivilisert samfunn, og meningen er at loven skal virke både allmenn- og invidualpreventivt. Videre skal den beskytte samfunnet, samtidig som den beskytter rettssikkerheten til individet. Dette er en problematisk juridisk dualisme, og Holberg-prisvinner i 2007, den anerkjente professor i rettsosiologi Ronald Dworkin, har påpekt faren ved at allmennhetens interesser går foran individets rettigheter. Han har også dokumentert at loven ikke alltid benyttes rettferdig eller fornuftig, og at dette til slutt kan få negative konsekvenser for samfunnet.
Straffelovens paragraf 155 kriminaliserer hiv-positive som smitter eller utsetter andre for smitte. Denne paragrafen ble innført i 1902 for å beskytte samfunnet mot allmennfarlig smittsom sykdom. Denne paragrafen innbefatter i teorien enhver almenfarlig sykdom, men paragrafen har kun blitt benyttet i saker hvor hiv-smitte, eller hypotetisk risiko for smitte, har skjedd, og har derfor ofte blitt referert til som hiv-paragrafen.
Å leve med hiv i 2008
Hiv er i dag er en diagnose som mennesker kan leve lenge og bra med. På grunn av virkningsfulle medisiner, kan hiv-positive regne med å leve «tilnærmet» normale liv. Det er fortsatt en traumatisk opplevelse å få diagnosen. De aller fleste hiv-positive må regne med å gå gjennom faser av sjokk og skam, tap av selvfølelse og selvrespekt, stigmatisering og sosiale belastninger, alt knyttet til samfunnets fordomsfulle holdninger til denne medisinske diagnosen.
Å leve med § 155
Paragrafen oppfattes av mange hiv-positive som krenkende. Mange lever et mer fullverdige liv, er i jobb og har det bedre idag. Det mest ødeleggende for livskvaliteten, forteller flere, er kriminaliseringen og stigma. At samfunnet ser på Hiv-positive som vandrende smittespredere, oppleves som særdeles nedbrytende.De fleste tar over gjennomsnittlig godt vare på både seg selv og eventuelle seksuelle partnere. Kondombruken er mange ganger høyere blant MSM, enn ellers i befolkningen.
Prinsippet om at loven også skal beskytte individet er ikke ivaretatt med § 155. Paragrafen demoniserer hiv-positive som har sex, uavhengig av ansvarsfølelse. Det som skal være noe av det fineste i livet, blir stemplet som noe tilsvarende et drapsforsøk.
Den riktige veien å gå
Fjerning av stigma og diskriminering er til det beste for både hiv-positive (i.e. individet) og for samfunnet (i.e. allmennheten). Gjennom økt livskvalitet vil hiv-positive gjenvinne selvrespekt. En forsterket psykososial oppfølging fra helsevesenet, i kombinasjon med nettverksbygging, vil gi hiv-positive god grobunn for mestring i livet, også i forhold til sikrere sex. Dette er forebyggende for videre smittespredning, og tjenelig for alle parter i samfunnet. I forhold til de utfordringene hiv-positive står ovenfor hver dag, praktiseres det i stedet å håndtere hiv-problematikken gjennom paragraf 155, som innebærer at alle hiv-positive må mestre sitt ansvar fra første dag, uavhengig av psykososial situasjon. Således er paragrafen ikke bare et overtramp mot en stigmatisert gruppe, men også en total ansvarsfraskrivelse i forhold til de reelle utfordringene knyttet til hiv.
Bedre løsninger
Der som noen bevisst smitter andre med Hiv, finnes det bedre egnede paragrafer som kan benyttes. § 229, Straffeloven om legemsbeskadigelse og Smittevernloven. Prinsipielt tror vi helsevesenet og et godt psykososialt støtteapparat er det best egnede virkemiddelet, både for å begrense spredningen av hiv, og for å sørge for god livskvalitet for dem som rammes.
TUNGTVEIENDE ARGUMENTER FOR Å FJERNE § 155
Virker ikke forebyggende
Det finnes ingen dokumentasjon på at paragrafen virker (i.e. hindrer smitteoverføring/beskytter samfunnet). Mye tyder derimot på at den virker mot sin hensikt. Smittetallene har økt i årene siden paragrafen i 2003 fikk en innskjerpelse, og deretter ble kjent som «Hiv-paragrafen».
Paragrafen er en sovepute for hiv-negative, som antar at hiv-positive har og tar alt ansvar for å hindre smitte, og bidrar til mindre incitament til sikrere sex. Loven medfører at enkelte kan føle at det er tryggest ikke å teste seg. Loven overskygger de virkelige utfordringene, spesielt de psykososiale. Faren for straffeforfølgelse gjør også at mange vegrer seg for å opplyse om seksualpartnere, og således kan paragrafen forhindre smitteoppsporing. Paragrafen trenerer tiltak som er mye mer virkningsfulle.
Øker stigma
Lovteksten i § 155 er i sitt utspring og gjennom sin praksis en stigmatiserende lov som hindrer åpenhet, og opprettholder fordommer rundt hiv. Kampen mot hiv må aldri bli kampen mot hiv-positive. Slik § 155 fremstår, virker den mest som det siste; den tar mannen i stedet for ballen. I sin diskriminerende art og grobunn i frykt har loven mange likheter med loven mot homofili som ble avskaffet i 1972.
Forvirrende juridisk helgardering
Paragrafens ordlyd er en juridisk helgardering, da den innbefatter «skjellig grunn» til å vite (behøver ikke å vite om sin hiv status), «uaktsom» (behøver ikke å ønske å smitte), og «utsetter for fare» (behøver ikke å overføre smitte). Således kan en person som ikke vet at han/hun er hiv-positiv bli dømt, uten å smitte noen. Dersom kondom sprekker, kan man også i teorien bli straffeforfulgt. Således blir paragrafen i realiteten et forbud mot sex.
Loven har skapt mye forvirring blant hiv-positive og hiv-negative. Paragrafen forklarer ikke hva som defineres som å utsette for fare. 100% sikker sex finnes ikke, og det er uklart i paragrafen hvor grensen går for å utsette for fare. Presedens i tidligere straffesaker har hentydet til opplysningsplikt for hiv-positive, noe som oppleves som ekstra påkjenning for hiv-positive som sliter med åpenhet.
Ikke oppdatert
Det er ellers ingen sammenheng mellom risiko/skadeomfang og straffeutmåling i straffesaker hvor § 155 har vært benyttet. Domsutfellelsene i nylige straffesaker har demonstrert et lavt kunnskapsnivå om hiv som reflekterer utdaterte fakta og myter fra 80-tallet. Dagens situasjon er drastisk endret, og ny forskning viser at hiv-positive på virkningsfulle medisiner sannsynligvis ikke er smittefarlige. Dette i kombinasjon med det faktum at hiv-positive kan leve tilnærmet normale liv i dag, bør ha betydning for evaluering av risiko og skadeomfang. Videre skiller ikke paragrafen mellom lav og høy smitterisiko eller ulike risikogrupper, men forholder seg hele tiden til et «worst case scenario». Den tar ikke inn over seg at nysmittede som er uvitende om sin status er de aller mest smittefarlige.
FN advarer mot kriminalisering av hiv
Det er et politisk vedtatt og prioritert prinsipp, og arbeidsområde, at Norge skal bli en humanitær stormakt. I den forbindelse er § 155 som en stygg ripe i lakken. FNs eget organ i kampen mot hiv, UNAIDS, advarer sterkt mot å benytte straffelovgivning som preventivt tiltak i forhold til Hiv, og oppfordrer alle land til å fokusere på helsepolitiske tiltak. Norge, som et av de landene i verden som straffer hardest mot hiv-smitte overføring, eller teoretisk risiko, går her skarpt i mot FNs anbefalinger.
Feie for egen dør?
Jonas Gahr Støre uttalte følgende i en tale til studenter ved Universitetet i Oslo (3. september 2008): «Debatten om FN og det multilaterale samarbeidsystemets fremtid er en debatt om hvordan best ivareta norske interesser. Vi trenger FN, og verden trenger FN. FN er vårt viktigste virkemiddel for å skape en bedre verden. En slik organisasjon bør vi ta godt vare på!»Som et moderne demokrati, med høye etiske standarder, burde Norge ikke ha en paragraf som 155. Denne har også en negativ signaleffekt i forhold til andre, og mindre etisk utviklede lands lovverk.
Internasjonale forpliktelser
Norge har ratifisert UNGASS deklarasjonen fra 2001/ 2007. Dette regnes som det viktigste politiske dokumentet på verdensbasis i kampen mot hiv og Aids. FNs nasjoner har med dette kommet sammen og utarbeidet en politisk, praktisk deklarasjon, om hvordan verden bør hanskes med hiv-epidemien. I flere av punktene advares det mot å praktisere en lovgivning som kan true menneskerettighetene og bidra til økt stima mot hiv-positive. I tillegg forplikter landene seg til å anerkjenne FNs hiv-organisasjon UNAIDS og deres prinsipper. I august 2008 kom UNAIDS med følgende advarsel om kriminalisering av hiv som forfeilet strategi: «Vi råder alle land til å begrense bruken av kriminalisering. Dette er et virkemiddel som kun bør brukes i tilfeller ved overlagt smitte, hvor en person kjenner til sin hiv-status, og handler med hensikten å spre viruset, og faktisk overfører smitte. I andre tilfelle, bør straffeforfølgelse avslås av lovgivere, påtalemyndigheter og dommere.»
Fjerning - ikke endring
Vi ønsker ikke en ny endring av § 155, men at paragrafen fjernes. Hvis ikke kan hiv med letthet puttes tilbake. Siden loven kun har vært brukt i forhold til hiv, hvorfor skal vi beholde den hvis hiv taes ut?
Loven åpner for å straffeforfølge seksualitet. Hvis man mener alvor med å fjerne stigma, må paragrafen bort
Hvis ikke paragrafen fjernes kan hiv med letthet puttes tilbake.
siden loven kun har vært brukt i forhold til hiv, hvorfor skal vi beholde den hvis hiv taes ut.
loven åpner for å forfølge seksualitet.
loven er derfor spesielt negativ for seksuelle minoriteter.
hvis man mener alvor med å fjerne stigma, må denne loven bort.
VÅRE NABOLAND SNUR
Mens kriminalisering av hiv øker på verdensbasis i U-land, som i flere Afrikanske land, ser vi at våre naboer, med erfaring, nå beveger seg bort fra kriminalisering, etter å ha forsøkt det.
England: I 2006 gikk ulike britiske organisasjoner, politiet og leger sammen, og etterlyste en oppdatert vurdering av lovgivningen på dette området fra CPS - den britiske offentlige Påtalemyndigheten. Denne ble nylig ferdig og offentliggjort. CPS stiller nå skjerpede krav til at rettsforfølgelse skal kunne skje. Blant hovedpunktene er følgende: - Vitenskapelig bevis for at anmeldte har overført hiv-smitte, er en forutsetning for straffeforfølgelse. - Anmeldte må ha vært klar over sin hiv-status på smittetidspunktet. - Gjennomført kondombruk er et forsvar mot straffeskyld.
Terrence Higgins Trust og NAT (National Aids Trust) har kommet med en felles uttalelse: "De nye retningslinjene fra CPS går langt i å fjerne uklarheter, forvirring, og klargjør hvor mennesker med hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer står i forhold til lovverket. Nivået av bevisførsel som skal kreves, tilsier at det vil bli mindre fokus på strafferettslig forfølgelse i fremtiden".
Sverige: I Sverige har man også benyttet seg av lovverket mot hiv-positive, i forebyggende hensikt. Men heller ikke her har dette virket, og det svenske Smittskyddsinstitutet gikk nylig ut og hevdet at at kriminaliseringen bør oppheves. Etter en telefon fra helseministeren Maria Larsson har de nå moderert sine uttalelser.
Nederland: Etter to høyesterettsdommer som satte presedens i 2003, er ingen personer straffeforfulgt i forbindelse med hiv. Folk kan ikke lenger dømmes for drapsforsøk pga hiv, som tidligere var tilfellet. Den endrede praksisen ble innført etter at ulike helsemyndigheter, organisasjoner og justisdepartementet hadde en grundig dialog. Konklusjonen ble at kriminalisering av hiv ikke førte frem, med derimot hadde overveiende og utilsiktede negative følger.
Danmark: Nylig kom to danske autoriteter innen feltet på banen og anbefaler at paragrafen som rettes spesifikt mot hiv avskaffes. Jens Lundgren er professor og har forsket på hiv-viruset i mere enn 15 år. I dag er han leder av den internasjonalt anerkjente forskningsenhet CHIP (Copenhagen HIV Programme).
Ifølge Jens Lundgren vil flere la seg teste, hvis Straffelovens § 252 blir avskaffet. Således vil hiv-positive som trenger det få mulighet til å komme i behandling. Hvis en hiv-positiv person er i kombinasjonsbehandling er risikoen for, at han eller hun smitter andre meget meget liten. Statistisk sett skjer det ved ett av 25.000 samleier, understreker hiv-forskeren. Jens Lundgrens oppfordring til å avskaffe § 252 blir bakket opp av professor Peter Skinhøj fra Rigshospitalet, som også er formann for AIDS-Fondet.
|
STØTT ET VIKTIG ARBEID
- SIGNER HIV-MANIFESTET
Organisasjoner, firmaer og privatpersoner som ønsker å støtte vårt arbeid, og bidra ved å signere Hiv manifestet med sitt/deres navn, eller ønsker kontakt med oss, vennligst send oss en bekreftende e-post:
HIV MANIFEST gruppen og SOLUTIO
Medlemmene i HIV MANIFEST Gruppen er engasjert i arbeidet til SOLUTIO.
Da gruppen var ute etter en bedre nettside, enn sin blogg-side, har vi invitert dem inn til å jobbe under vår paraply.
Deres arbeidsområder sammenfaller i stor grad med våre fokustemaer.
Sivile rettigheter, seksualitet, mental helse og helsebegrepet er temaer som speiles i utfordringene verdens mange hiv-positive i aller høyeste grad møter.
Det er ikke mer enn 20 år siden at kreftsyke ble utsatt for stigma og fordommer i Norge.
Heldigvis, verden er i bevegelse, og vi ønsker HIV MANIFEST gruppen lykke til i sitt arbeide med å fjerne stigmaet fra diagnosen!
no/underskrifter.asp?kampanje=1909
|
